Psykomotorisk fysioterapi
Psykomotorisk fysioterapi (PMF) er en norsk metode som ble utviklet gjennom et samarbeid mellom psykiater Trygve Braatøy og fysioterapeut Aadel Bulow-Hansen i årene 1947-1953.
PMF er en omstillende behandlingsform i den forstand at den tar sikte på å endre pasientens kroppslige og følelsesmessige reaksjonsmønstre. En slik prosess tar ofte lang tid.
Behandlingen krever at pasienten er motivert og kan forstå sine egne reaksjoner.
Kroppen betraktes som en funksjonell og samspillende helhet. Under behandlingen kan en via kroppsholdning, muskulatur og pust igangsette en omstillingsprosess. Denne omstillingen kan omfatte mer enn forandring i muskelskjelettsystemet.
Vi opplever og uttrykker følelser i og med kroppen. Ved å slippe til den spontane pusten, kan det åpne opp for egne følelser.
Fysioterapeuten bruker en massasjeteknikk som er relatert til pusten. Det arbeides også med aktive og passive øvelser. Før en evt. behandling igangsettes foretas en undersøkelse for å avgjøre om PMF er egnet behandlingsform for den aktuelle pasienten.
I denne undersøkelsen kan en få informasjon om pasientens begrensninger og muligheter. Den ressursorienterte kroppsundersøkelsen omfatter en anamnese, delundersøkelser(holdning, pust, bevegelser/bevegelighet, muskulatur samt autonome reaksjoner og funksjon), evt. informasjon om pasientens kroppsbilde og pasientens opplevelse av og reaksjon på undersøkelsen.
Respirasjonen vurderes meget grundig, også som en integrert del av alle delundersøkelser. Pusten er tillagt så stor vekt fordi den er så nært knyttet til å uttrykke og å regulere følelser. Graden av fleksibilitet i kroppen og mulighet til endring og spontanitet i pusten, samt evne til avspenning sier noe om hvilke muligheter den enkelte har til endring. Konklusjonen trekkes på grunnlag av en sammenfatning og en vurdering av funnene fra delundersøkelsene, og må forstås i lys av pasientens totale livssituasjon.