Kolonnekjøring

Værmeldingen, -  vegmeldingen.

Været som merkes på kroppen. Ristingne i bilen etter hvert som vi nærmer oss fjellet.

Pusten blir kortere. Det stive blikket. De små pupillene og spenningen i øyemuskulaturen. Kontakten med gasspedalen, beinet som spenner seg og grepet om rattet som blir hardere.Vil vi rekke kolonnen før veien stenger?

Menneskene i kolonnen. Går raskt fram mot begynnelsen av den uendelige rekken med biler. Hendene i lommene. Skuldrene trukket høyt opp. De raske skrittene gir gjenklang i den kalde tunellen. Kulden som sniker seg inn under klærne.

Samtalen menneskene imellom. Litt raske ordvekslinger. Frostrøyken som blandes med sigarettrøyk. Irritasjonen og angsten for å bli stående natten over.

"Du rykker stadig lenger fram i køen."

Den blide og avspente stemmen kommentaren til brøytemannskapet som kommer bort til bilen. Håpet stiger. Er det min tur neste gang til å følge kolonnen? Den hyggelige stemmen.

"Hvor mange personer i bilen?2

"Bare en, - alene du?"

Ordene fyller rommet mellom oss og det avspente nærværet fyller mitt hjerte. Magen slipper litt ut, pusten slippes til og jeg vet at neste gang er det min tur.

Brøytebilene vender, setter kursen mot bommen som heves. Akselerasjonen. Her er det bare å henge på. Må ikke miste kontakten med kolonnen.

Varselysene som blinker så langt øye kan se. Isen som legger seg på vindusviskerene selv om varmeapparatet er satt på kaldt, nettopp for å hindre isdannelse.

Snøfokkene innimellom som skjerper nærværet og konsentrasjonen. Øyeblikkene der man føler seg alene ute i snøkavet. Igjen kontakten gjennom blinkende fra varsellysene til bilen foran.

Hjulene som mister grepet og spinner i korte øyeblikk. - Endelig, der er neste tunnel.

Puh, der var 4 timers venting gjort for ellers et lite kvarter.