Om begynnende demens, - om sorg, – om å miste nære relasjoner

Det kommer en tid i livet da de indre kroppslige endringer kommer til uttrykk gjennom vår adferd. Demens er en vanlig svikt ved aldring. For mange er dette flaut, – og mange blir depressive i begynnerfasen, når de forstår hva det er som skjer og de ikke kan kontrollere.

Begynnende demens, – hukommelsen, korttidsminne som svikter. Det er vanskelig i en periode når den det gjelder er klar over sin sviktende hukommelse. Hvordan takler man dette? Hvordan kan man spille på dette?

Min mor har alltid vært nærværende til små barn, og har sett på denne kontakten både som viktig, men har også blitt inspirert av den.

Hun kjenner sine barnebarn, vet hvilke «knapper» hun skal trykke på for å få kontakt og får fram latteren. Ofte har hun spilt på at hun ikke husket, glemt for å få styrken og seieren fram hos barnet.

I dag er vi usikre om hun tuller eller om det er reelt. I dag er det bare hun som vet, og vi kjenner at vi blir usikre. Jeg tror at det er en seier for henne å kunne fortsette denne leken som hun alltid har spilt.

Nærværet mellom mormor og min yngste sønn da han fortalte gåter, og mormor gjettet. Latteren som oppstod da han fortalte den samme gåten og mormor som ikke husket. Et herlig minne for meg, for min sønn, og en god opplevelse for min nærværende mor som fikk livsgleden fram i oss alle da hun lot min sønn fryde seg over at mormor ikke husket.

Sorgen om å begynne å miste kontakten ble med ett mindre, mitt nærvær ble forsterket, og jeg ble minnet på om å være til stede i tiden vi har sammen, – ikke bekymre meg om framtiden.