To mødre, - samme opplevelse, - forskjellig løsning

Jeg minnes en opplevelse med min sønn da han brakk armen på sykkelbanen da han mistet litt kontrollen og brakk begge beina i underarmen. Det ene beinet stod i posisjon men det andre måtte reponderes i narkose.

Det ble en natt på sykehuset, - og påløpende dag hjemme fra arbeid og skole for begge.

2 uker senere på kontroll står beinet fremdeles ut av posisjon. Operasjon, og stabilisering med plate og skruer må til.

Min 9 åring er tapper. Han forstår sin situasjon. Jeg kan bare være sammen med han, - annet kan jeg ikke gjøre enn å være nærværende, tilgjengelig.

I ørske etter narkosen kommer frustrasjonen av smertene ut i sinne. Jeg lar han ta det ut over meg. Forstår at han må ha noen å ta ut angsten og smerten sin på.

Vaktskifte, - en ny sykepleier som sier: "Du er redd du, nå skal jeg hjelpe deg og gi deg noe mer smertestillende." Hennes rolige småprat roer han ned.

Ny natt på sykehuset, med mye smerter og smertestillende hver andre time. Jeg er der. Hjelper han så godt jeg kan og støtter opp med puter armen som er gipset helt opp til skulderen 

Dagen etter får han smertestillende som varer lenger enn 2 timer, og jeg får tilbake min gutt som har glimtet i øyet.

Å benytte meg av dagen derpå til å få være sammen med han er en stor glede. Vi er ute og gjør en del ærend. I en av butikkene vi er, forteller en av ekspeditrisene at det er så greit med au pair! Barnet ble operert for 2 dager siden og hun kan gå på jobb og au pair'en er hjemme og passer på!

I mitt stille sinn tenker jeg: jeg har gjort et annet valg. Jeg er her sammen med min sønn, og han trenger meg. Det er meg han er trygg nok på til å rase ut sin angst på, og det er meg han er trygg nok på å søke trøst hos.

Vi gjør alle valg, men jeg tror at et nærværende valg er vanskeligere å velge enn å følge samfunnets krav til valg. EFFEKTIVITET. Å være fraværende til vårt nærvær stigmatiserer oss og vi mekaniseres. Nærværet gir oss anledning til opplevelse av eget liv.