40 år i praksis

I dag 29. august er det 40 år siden jeg startet min praksis. etter 2 år som ferdig utdannet fysioterapeut tok jeg spranget og flyttet fra Tigerstaden til noe friskere og renere luft. Jeg trivdes med mye vær.

Jeg hadde så vidt begynt på videreutdanning i manuell terapi da jeg etter bare noen år bestemte meg for å dra i en annen retning, - å komme mer i nærvær med mennesket som hadde helseutfordringer. Jeg skjønte etter hvert at dette var min nøkkel til å fremme helse hos den enkelte.

Dette var i det året i 1983 det det ble opprettet driftsavtaler med kommunen, - og jeg fikk en driftsavtale i hjembyen. Jeg hadde fått nok av storbyer etter studier i Berlin og Oslo der avstander var store og mennesker hadde en distanse til hverandre.

Jeg var så heldig at mine foreldre innredet et lokale til meg hvor jeg kom til ferdig dekket bord.

Den 29. august åpnet jeg og hadde en pasient i avtaleboken. Jeg husker henne enda, -  Eva E som hadde tennisalbu. 

Første halvår hadde jeg en fast halv stilling på FIH, og det berget meg i første omgang. Med 90.000 i lån og null i egenkapital var det etter hvert lange arbeidsdager.

Men med en indre drivkraft går alt bra.

Etter som interessen for psykomotorisk fysioterapi tiltok, ble det manuelle utstyret solgt og jeg begynte min reise innen dette fagfeltet, som også gav meg selv perspektiver på meg selv og livet..

I 1992 var jeg ferdig psykomotorisk fysioterapeut, med spesialistkompetanse. Min tidligere kollega i Lillestrøm inviterte meg til å se på Basal Kroppskjennskap og her fikk jeg enda et verktøy. Etter eksamen som terapeut i Basal Kroppskjennskap tok jeg privatisteksamen på høyskolen i Bergen og fikk 60 studiepoeng. Deretter ble jeg invitert inn i den norske lærergruppen i Basal Kroppskjennskap og fikk lærerkompetanse i 2013.

Gjennom min vitebegjærlighet har jeg ervervet meg kunnskap til å være til stede i nuet for å kunne se og observere hele mennesket for å kunne være til hjelp.Jeg har møtt mange mennesker i fortvilelse sorg og utmattelse som jeg ved å være nær og tilstede har kunnet være en veileder som kunne hjelpe de fleste med å ta et skritt av gangen for å bedre helse. Men det har også vært de som ikke har kunnet ta i mot hjelp da konfliktstoffet har vært for vanskelig for dem å bearbeide og å bære.

Jeg er takknemlig for å kunne ha denne jobben som mitt arbeid. Den har vært utviklende på det faglige og det personlige plan. Gjennom min relasjon med mennesker har personene vært en drivkraft til å fordype meg i faget.

Nå står jeg ovenfor et veiskille. Fra 1. september begynner jeg på et års nedtrapping til pensjonisttilværelsen. Jeg er ikke helt fortrolig med situasjonen enda, men det er å være i utvikling til noe annet. 

Drivkraften til å skape er enda til stede, - og det er det som motiverer meg. For jeg vet det vil dukke opp noe nytt når en dør lukkes åpnes en annen.