DNT signaTur RYGER, mye opp og ned i Ryfylkeheiene

Massiv, ruten fra Sota Sætra over 4 fjellheimer var starten på en reise som skulle fortsette året etter. Planen var å gå både Massiv og Ryger i ett, men da jeg kom til Haukelidsæter var jeg godt fornøyd.

Planen ble da endret til å gå Ryger året etter. Turen startet på Haukeliseter i slutten av juli sammen med 2 gode turvenninner. De ville bli med første dele av turen som for dem skulle ende på Stranddalen turisthytte.

Vi hadde strålende sol og det var ikke fritt for at vi svettet godt opp gjennom turistskaret, som nå lå nesten tørt etter en veldig varm og tørr sommer. Jeg hadde med primus og det ble kaffe latte utpå ettermiddagen når vi nærmet oss Holmavatn turisthytte. Her hadde vi bestilt sikringshytta, for meningen var at jeg skulle både ha med hund og telt på denne turen, men var advart fra in to gode massiv venninner om å droppe begge deler. Mye stein skulle det bli på smale og trange stier, samt lite underlag til å sette teltpluggene i.

På hovedhytta lå 6 personer fra Polen og en familie på 4, med 2 spreke døtre på 7 og 9 år. Disse skulle samme vei som oss, og vi møtte dem på hyttene om kveldene.

Vi sov godt og var allerede ut dørene kl 9 om morgen. Bleskestadmoen var neste stopp og i starten hadde vi litt duskregn, men det klarnet snart opp. Det bar nedover i dag fra 1000 moh til ca 600 moh, og vegetasjonen ble tettere etter hver som vi kom nedover.

Vi hadde her også fått bestilt sikringshytten (den røde i bildet). Veldig fin liten hytte med gode kokemuligheter og både stue, kjøkken og hems adskilt. her skulle vi også få oppleve det som kanskje ikke andre enn nordmenn forstår. Man har stor omtanke for hverandre og deler på godene og oppgavene som forbindes med overnatting. Man er generøs med hverandre.

Vi sov ikke så godt den natten noen av oss. Var det for varmt eller var det omstendighetene? I alle fall hadde vi en kort tur dagen etter og tok det både med ro med frokost og å komme av gårde. 

Bratt opp til over 1000. Men det gikk fint. Lett å gå selv om vi ikke hadde sovet godt den natten så hadde vi god energi.

Da vi kommet opp var det et fint platå med utsikt over Bleskestadmoen og vi kunne se helt opp til demningen som vi hadde vært på dagen før. Vi hadde god flyt og hadde en fin nedstigning igjen på andre siden. Det skulle gå nedover hele dagen og vi vandret for det meste i fin vegetasjon blandet av skog og lyng. Stiene var gode. Vi hadde først en liten pause etter første nedstigning. Deretter en lang pause der vi alle duppet litt av i lyngen. Så gikk det videre helt fram uten noen større pauser. Litt justering av compeed på tær underveis.

Vi kom fram til en fullstappet Jonstølen og hadde hunderommet her også.

Dagen etter hadde vi en lang tur foran oss og vi startet kl 7 den morgene og tok frokosten ved Kyrkjesteinskaret. 

Gjennom Kyrkjesteinskaret på snø, grov ur og porøs stein. På toppen pustet vi ut og veldig enige om at vi var glade for at ville hadde hund med kløv med oss.

Deretter gikk det noe ned igjen før vi gikk fikk gått på flatt underlag fram til  neste oppstigning og som skulle vise seg å være det mest ufremkommelige delen av hele turen. Vi forflyttet oss opp og ned, fram og tilbake og enkelt sagt #myeoppogned på et parti på ca 2 km. Tid - og energikrevende.

Rett etter stidele til Krossvatn hadde vi en god pausen med Monsen mat. Fortreffelig.

Så gikk vi videre i et litt krevende parti og gjennom Urskaret som også hadde mye løs stein, men allikevel sti.

Deretter var det fin sti helt fram til Stranddalen. Vi var trette, sultne og energiløse og konstaterte at middag kl 18, ville vi ikke rekke. Det ble derfor litt lite fokus på å komme fram og mye småstopp. Men kl 19 kom vi da fram og fikk servert varm grønnsakssuppe, deilig kjøttkaker og god is til dessert.

Her skulle jeg ta avskjed med mine 2 gode turvenninner, og det var ikke fritt for at jeg hadde lekt med tanken om å avslutte turen her jeg også. Men jeg hadde en hviledag her i sola og badet i vannet, og jeg kjente på klumpen i halsen da jeg forlot Stranddalen turisthytte. Nå var jeg alene med med selv og utfordringene som skulle overvinnes. Jeg kjente på angsten.

Da gikk veien 10 km tilbake til stiskillet til Krossvatn. Fin tur over høylandet her oppe. Litt tungt i begynnelsen av turen. Steinete og ur. 3 menn som løp fjellløp møtte jeg rett før hytta. Da hadde det vært et kraftig regnvær ca 3 km før jeg kom. Utløpet fra Krossvatnet over den store broen var tørt så her gikk jeg tørrskodd over. På hytta satt Kristin  Ved stiskille hadde jeg gått forbi Sigrun og Christian. Det ble fyrt i ovnen og tørket klær. Jeg fikk vasket opp 2 truser som var tørre til dagen etterpå. Turen denne dagen var ca 15 km , og nå skulle jeg ha 2 dager med korte turer til Vassdalstjørn og Hovatn..

Hovatn lå 3 km unna hovedstien og jeg kjente på en uhygge følelse når jeg vandret innover mot denne hytte. Det var goldt og steinete og stien var enkelte plasser bare en hylle i fjellveggen. Det kom ikke flere folk den dagen og jeg overnattet alene.

Jeg hadde planlagt en hviledag på Storsteinen. Her skulle det være fint og bade og jeg hadde sett for meg en dag i sola. Men de meldte 32 mm nedbør og det begynte så smått å regne da jeg ankom hytta. Her var det 4 personer allerede og det kom enda en person utover ettermiddagen. Vinden tiltok og det var meldt storm. Det kom hele 165 mm nedbør og vi var alle værfaste. Tirsdag morgen gikk det tidlig i ytterdøren og jeg tenkte at det var noen som skulle på toalettet. men da jeg kom inn i stua satt det en tysk mann der som fyrte i ovnen og var gjennomvåt. Han hadde ligget i telt og teltet hadde ikke klart å stå mot vinden, så han måtte begynne å gå. han hadde ligget 3 km fra hytta og var glad for å komme inn i varmen. Han overnattet den neste natten og vi som skulle videre til Litle Aurådalen så oss om for å kunne finne en vei der vi kunne krysse det strykende elveleiet. Vi fant ingen plass og heller ikke dagen derpå, så jeg hadde 4 overnattinger på Storsteinen mens noen gikk tilbake der de kom fra og noen gikk til Hovatn som var deres plan. Onsdag kom en tysk familie på 4 fra Kringlevatn. De var gjennomvåte, frostige og helt utslitt etter å ha måttet vade over 3 elver på vei til Storsteinen

Fredagen krysset jeg elven. Vannet stod opp til bekkenet på meg og jeg var glad jeg kunne støtte meg på stavene for ikke å bli tatt med i den strie strømmen. Jeg måtte vade ca 30 meter før jeg kom over elvebredden. Sola skinte igjen, og jeg gikk over det goldeste landskapet noensinne.

Litle Aurådalen ventet, og her kom også belgieren Tom som hadde gått fra Hovatn forbi Storsteinen til Litle Aurådalen. Spreking med andre ord. Han gikk også Ryger og skulle til Grautheller dagen etter. Fitjarholdet var ikke så fryktinngytende som forespeilt. Dette var noe jeg hadde gruet for.

Jeg hadde avtale med Pål om proviant på Grautheller. Det regnet tett utpå dagen og jeg var igjen gjennomvåt. Igjen streifet tanken om at jeg skulle avslutte, men Pål oppmuntret meg til å fortsette. Det var fult på hytta, men jeg fikk ligge på Heiberghytta sammen med en tysk dame og etter hvert kom Tom også. Vi var 3 stykker i denne koselige hytten som hadde 4 køyer kjøkken og toalett i gangen.

Regn igjen over fjellet til Børsteinen. Jeg var så glad da jeg så folk komme i mot meg at jeg utbrøt: "åh det var deilig å se folk"

De neste 3 dagene ville det ikke være proviant lager på hyttene. Jeg hadde derfor en god bør da jeg startet turen fra Børsteinen, som jeg igjen hadde hatt for meg selv den natten. Så bar det videre på merket T- sti, men med ett skulle jeg over et gjerde og jeg forstod jeg var på et område der stien kun var merket med varder. Noen grunneiere ønsker ikke T- på sine områder. Grått vær, yr og mye opp og ned gjorde at denne turen ble lang inntil jeg igjen kom inn på T- merket sti som ført fram til Sandvatn. På hovedhytten var det et tysk par som sat tett inntil ovnen. Jeg fyrte for å få varmen, jeg måtte sitte et stykke unna med flere lag klær på. Jeg foreslo at jeg kunne betale for 2 sekker ved siden jeg hadde så mye våte klær som skulle tørkes og de kunne betale for 1 sekk. De gikk med på det.

Solen skinte dagen etterpå og det var fram med Shorts og t-skjorte igjen. Blåfjellenden på 10 km stod for tur. det gikk først litt oppover og så bratt nedover og over myrene. Her var jeg først til hytta. Fikk hentet 3 bøtter vann i elven og vasket med før tilsynsvakten og en danske kom.

Her kom det også flere fra Hunnedalen og det ble trivelig rundt middagsbordet. De begynte å snakke om "Floris" og jeg måtte spør hva det var. Det ble litt latter rundt bordet De forstod at jeg hadde vært uten nyheter de siste 2 ukene. Floris var stormen som hadde herjet sist uke.

Dagen etter hadde jeg 17 km fram til Tomannsbu. Det bar først bratt oppover og så ned til Hunnedalen før det igjen gikk bratt oppover. Om det er fysisk eller mentalt man kjenner på at turen snart er slutt er noe usikkert, men dett ble en tung dag. Det var varmt og jeg følte jeg ikke kom framover. Her begynte klatringen igjen. Over berg med kjettinger for å holde seg fast i. Skrå fjellsider med bratt utfor. Krevende er det eneste jeg kommer på å si om dette. Tomannsbu lå der nyedelig i solskinnet og et kjærestepar hadde vært der om dagen og bunkret proviant. En guttegjeng var her for noen dager på fisketur, men jeg fikk den nydelige vinterstuen for meg selv på kvelden og nøt solnedgangen.

Dagen etter tok jeg det med ro og skulle bare 10 km ned til Støle. Men igjen en krevende tur med kjettinger og klatring for å komme opp. Stup rett ned i vann. ja her gikk jeg baklengs ned med godt tak i kjettingen. Vel nede ble det myr, og mye vann. På Støle var jeg alene den natten. Det kom en tjekker innom på kvelden for å kjøpe proviant. Ost og smør? Men det har de ikke på hyttene.

Så var nest siste etappe i gang ned til Kvitlen. Det var en svart og en rød løype, og jeg hadde ikke tenkt å ta den svarte løypen denne dagen. Kom ned til Kvitlen, en stor og moderne hytte der jeg igjen var eneste gjest. det var fredag og jeg visste at det ville komme mye gjester. Det kom en hel skoleklasse med foreldre. 

Her fikk jeg en flott hviledag før mine 2 gode turvenninner kom senere på lørdagskvelden for å ta meg over målstreken ved Eikebrekka. Igjen havnet vi i hunderommet, herlig.:-)

Dagen etter gikk vi sammen de siste 10 km. Nydelig og varmt vær og vi badet i et vann slik at vi var presentable til å gå ut og spise.

Fantastisk tur, krevende, inspirerende og mye å lære underveis.