En reise til det kjente og det ukjente

11 år og 5 klasse. Vi jenter var begynt å interessere oss for det annet kjønn. Men det var ikke norske gutter. Guttene skulle være franske.

Flere jenter kom i kontakt med franske gutter gjennom en finsk pennevennklubb.

Jeg fikk adressen til Christian, som var på alder med meg. Interessen for Christian avtok da han hadde dårlig engelsk kunnskap og var ikke så hip som jeg hadde sett for meg at franske gutter skulle se ut.

En dag i mars dumpet et lett lyseblåt flypostbrev med røde og blå kanter ned i postkassen. Det var stemplet i Wuppertal 29.02.1972.

Karin ble min nye pennevenninne. Samme årgang som meg, og hun hadde fått adressen gjennom den samme finske pennevenklubben.

Gjennom hele barne- og ungdomsskolen skrev vi til hverandre flere ganger i måneden. I begynnelsen på engelsk, senere på tysk, ettersom jeg ervervet meg bedre tyskkunnskaper.

Brevene hadde ofte flere sider og vi skrev om hvordan vi hadde det, sammen med venner og om skolen og fritidsaktiviteter.

Etter hvert ble det sjeldnere mellom brevene, men vi fortsatte å ha kontakt og sendte hverandre gaver både til jul og fødselsdager.

I 1979 begynte jeg på fysioterapistudiet i Berlin. Den først frilørdagen på skolen reiste jeg med tog til Wuppertal. Jeg var spent.

På togstasjonen ble jeg møtt av en smilende Karin. Hun var like høy som meg, og akkurat slik jeg hadde forestilt meg at hun var.

Karin var frisør og var allerede samboer med en 15 år eldre mann som også var hennes sjef. De bodde i en loftsleilighet. Karin var allerede på et annet nivå enn meg. Hun hadde ansvar for alt innomhus. Jeg tenkte at hun var blitt «fru»

Mens jeg fortsatt var langt fra å tenke på et samliv, var hun godt etablert.

Senere ble Karin gift med en annen mann og hadde 3 barn før hun var 30. Jeg var fremdeles ugift og tenkte ikke på barn i det hele tatt.

I studietiden var jeg flere ganger innom Wuppertal på korte besøk. Jeg minnes spesielt et besøk der Karin var nyskilt. Stemningen var laber, og inne i leiligheten der det var høyt under taket, vinduene var enorme og følelsen av dysterhet var dominerende.

Dette var siste gang vi så hverandre på lenge.

Men vi fortsatte å ha sporadisk kontakt. Sist ble jeg kontaktet av Karin på WhatsApp. Det var sendt en bursdagshilsen som jeg først så et år etterpå.

Karin reiser gjerne på cruise, og flere ganger har hun vært i Norge. Det har aldri passet før for meg å møte henne i havner i Norge, men for 2 år siden møtte jeg henne i Bergen i et skikkelig Bergensvær. Hun hadde vært helt til Nordkapp, og de hadde hatt et strående vær, og mye snø.

Vi ble da enige om at jeg skulle reise til Wuppertal først når jeg ble pensjonist. «Rentnerin»

Nå er jeg på vei og er like spent som sist.

Hvordan blir dette? Kommer vi til å ha det hyggelig sammen? Hva med språket? Sitter språket der? Jeg har alltid følt at tysk ligger i beinmargen på meg. Når jeg kommer til Tyskland og hører språket er det som det starter en musikk i meg. Jeg er spent på om det starter nå også.

Da er jeg endelig der. Mennesker som snakker tysk rundt meg og øyeblikkelig er jeg med. Tysk er som. Musikk i min sjel. Jeg føler det kommer fra innsiden. Karin er der og møter meg og vi er med en gang på bølgelengde. Vi to kjenner hverandre så godt.

Turen fra Dusseldorf til Wuppertal går unna i en fei. Vi har mye å fortelle. Ordene stopper litt opp, men følelsen med språket er der, etter hvert kommer ordene. Det er som å oppdage språket på nytt.

Vi spiser en deilig middag hjemme med god vin og går deretter en tur for å handle mat. Karin og Torsten bor oppe i Wuppertal og luften er frisk. Alle er vi trøtte og går tidlig til sengs, og jeg sover en dyp søvn og kjenner at jeg begynner å tenke på tysk.

Neste dag møter jeg hennes far som husker meg fra mitt første besøk i 1979. Vi spiser sammen og han er har mye å fortelle om livet i Tyskland i og etter 2 verdenskrig. Jeg forteller om min far som var i Tysklandsbrigadnen etter krigen for å hjelpe tyskeren å rydde opp. Han har ikke hørt om dem før, og synes det er interessant å høre om.

Wuppertal har en «Schwebebahn» som går over elven Wupper som renner ut i Rhinen. Jeg synes det ser skrekkelig ut. Den er bygget allerede i1900 og jeg sier den ville nok ikke blitt bygget i dag. Karin forstår ikke dette, hun ser bare behovet for den i dag. Elven Wupper får ikke den fine utseende som den ville hatt dersom Schebebahn ikke hadde vært der. Byen hadde hatt et helt annet uttrykk.

Torsten er interessert i å gå i fjellet og jeg forteller om DNT som vi har og hyttene som vi kan overnatte i.

Også denne kvelden går vi tidlig til sengs. Det er anstrengende både for meg med språket og for dem å hele tiden å snakke sakte eller forklare på en annen måte for å få fram budskapet.

Dagen etterer vi på tur i skogen. Flotte turstier, men lite folk gir et inntrykk av at dette er store områder de kan benytte seg av. Karins turvenninne er med og hun er en habil vandrer.

Her blir det kaffe og kake. Tyske kaker smaker fortreffelig. De snakker om kakkene med stor innlevelse om hvordan de smarer, og man får vann i munnen av bare å lytte.

Men Karin og Torsten har flere cruise på gang. Denne gang blir det Asia, sammen med et vennepar som de har truffet på et tidligere cruise. Sammen med dem spiser vi middag på restaurant om kvelden. I skrivende stund har Karin vært på 2 andre kurs etter Asia, og jeg tenker på miljø. For henne er dette livet, mens jeg har andre interesser. Vi finner sammen og har tilhørighet med hverandre, . men det er langt mellom cruise og fotturer.