Gullruta, et landskap i nærområdet

Jeg var så vidt rukket å bli pensjonist. Planen for en tur til fjells hadde vært på kalenderen lenge. Med Massiv, fra Sota Sæter  til Haukelidsæter godt i beina tenkte jeg at denne turen var jeg godt forberedt til. 

Dag 1 Seljestad - Simlebu

Jeg kjørte en tidlig morgen til Olalia og parkerte min bil der. Deretter ble jeg kjørt til Seljestad hvor turen startet. 

Det var varmt og det var allerede 20 grader. Værvarslinga hadde meldt varmerekord i helgen, så dette lovet bra.

Denne gangen hadde jeg turfølge av vår ene Engelsk setter, Liva, - de andre 2 skulle på jakt til Finnmark. Liva er en energisk hund som drar godt. Hun hadde fått kløv på seg og bar sin egen mat. Jeg selv bar mitt eget turutstyr, og når det er varmt blir sekken ekstra full.

Vi begynte oppoverstigningen, - en fin og slak stigning som ikke var for krevende. Jeg tenkte at disse 17 km ville gå greit unna. Men her feilberegnet jeg terrenget. Jeg var hverken i Breheimen eller på Hardangervidda. Her gikk det hele tiden opp og ned, og som den vestlendingen jeg er var jeg jo vant med dette. Vi rundet Steinavatnet og hadde Bordalsnuten 1228 på venstre side før vi rundet nordover igjen og inn i Bordalen før oppstigningen til Simlebu. Det var krevende og vi måtte ta mange pauser før og under oppstigningen til Simlebu som var den første turistforeninghytta. Jeg hadde totalt feilberegnet mat til meg selv, og med varmen på opp mot 25 grader og til dels stillestående luft når jeg var nede i dalsøkkene, var disse 17 km så krevende at da vi kom opp til hytta flatet både hund og jeg ut. 

Takk til 4 dansker som var på hytta og serverte meg sukkertøy, Det gjorde at jeg kom meg bort til vannet og fikk duppet hele kroppen, - herlig.

Litt senere kom Tora som jeg hadde avtalt å fortsette turen med. Hun hadde gått alle motbakkene fra Rullestad og trengte også et bad. Det ble en tidlig kveld for både oss og hundene. 

En litt fiffig opplevelse denne dagen: Jeg har apple watch og falt plutselig så lang jeg var. Klokka gjorde utslag og spurte om jeg slo meg. Kunne trykke på ja eller SOS. Vi overvåkes over alt, - noen ganger godt, - andre ganger ikke.

Dag 2 Simlebu - Sandvasshytta.

Vi våknet til nydelig vær. Skyfri himmel og sol. Lufta stod stille her rundt hytte. Etter en kjapp frokost, havregrøt, kom vi oss av gårde. Stien var smal og kronglete, og ikke så velbrukt som jeg var blitt vant med fra Massiv. Det gikk fortsatt mye opp og ned og vi kjente at det var krevende. Om det var terrenget eller varmen som kom opp mot 25 grader var vi noe usikre på. Men dette var noe vi ikke hadde regnet med. Turen skulle i følge DNT gjennomføres på 6 timer. Fra stien delte seg ned til Langfoss, ble stien og terrenget mer åpent og videre, og det var deilig å komme mer opp i høyden og kjenne brisen som strøk seg over de varme kroppene våre.

Ved Vaula, og skiltet opp til minnesmerket for flyslipp 1940-1945. Min far var i hjemmetroppen og fikk anledning til å komme opp her igjen da de ble en minnemarkering. Han var 15 år da krigen startet og jeg tenker at det var ildsjeler for landet som var med på dette.

På Sandvasshytta var det liv og røre. Her var det sauesanking og sikringshytta var full av sauebønder. Hovedhytta hadde nok plass og her var det liv og røre på kjøkkenet. Vi spiste bacalao, anbefales, til middag, og Tora sin medbrakte deilige eplekake til dessert. Vi sov godt på et stort 8 manns rom som vi fikk alene.

Dag 3, - Sandvasshytta via Blomstølen til Storavassbu

Optimistisk durte vi i vei dagen etterpå. Sola stod høyt og i lavlandet hadde de meldt over 30 grader. Best å holde seg i høyden. Tok litt feil av veien, men hentet oss fort inn igjen. Jeg bak, Tora foran og når man går bak kan man ha anledning til å gå i sine egne tanker, og det gjorde jeg også, registrerte at danskene hadde gått mot venstre, men lot meg ikke affisere av det. Slik blir det når man overlater alt til andre. Noen ganger er det bare godt å la seg lede.

Vi var overlykkelige av å komme inn i et åpnere terreng og en bedre sti. Før vi satte kursen ned mot Blomstølen forserte vi en steinur, men så var det bare nydelig å gå. Etter en kort stopp på Blomstølen der vi fikk informasjon av hytteverten om turens fortsettelse. 

Igjen durte vi av gårde etter to som gikk foran. En dame på 85 år som også hadde gått fra Seljestad. imponerende. Men de tok veien ned til Markhus og vi hadde igjen "glemt" å ta av til venstre hvor vi skulle forsere noen høydemeter.

Oppoverstigningen etter Røssedalen var seig og bratt till Naglane 1077, og Dalafjellet. nesten påtoppen hadde vi en pause hvor danskene nettopp var ferdig med sin pause. Et nydelig utsiktspunk og en herlig "pust i bakken" for både to og firbeinte.

Nydelig vandring over Dalafjellet før vi igjen kom en bratt nedstigning. Tora måtte ha seg en dusj i en foss. varmen hadde tatt på hele dagen og vi var lave på energi da vi kom nedover til veiskillet til Storavassbu og Frette. Med lavt blodsukker kan temperaturen innvendig stige og vi ble litt småhissige begge to om hvor veien videre var. Vi var på hver sin kart app, og jeg vil derfor anbefale å bruke "ut.no" sin som gir den riktige posisjon. "Hvor" appen er best på planlegging.

Men vi kom oss videre på den riktige stien og stoppet ved et nydelig fossefall og proppet oss med noen kalorier. Å komme sulten til hytta er ikke noen god idé.

Vel framme fikk vi hundebur og hundehus, 2 senger og kjøkken:-) Etter å ha installert oss ble det et deilig bad i vannet. Deretter ble det middag, - enkel, - tacogryte fra REAL turmat. 

Danskene kom etter oss. De hadde tatt feil i veiskillet og hadde hatt en lang og bratt nedstigning før de igjen måtte opp igjen. men godt humør fikk de også etter bad, mat og dram.

Dag 4 Storavassbu - Løkjelsvatn.

I dag skulle Tora hjem og vi gikk tilbake litt på samme sti som vi kom i går. Fra det vi opplevde som veldig langt i går var dette en kort tur til veiskillet ned til Frette. På veien ned kom de første regndråpene. Det skulle bli mer....

Jeg trasket gjennom myrer og tett skog i begynnelsen. Etter hvert som jeg kom høyere opp i terrenget ble det tørrere både i bakken og i luften. Jeg visste at jeg hadde 2 tyske gutter i hælene som også skulle samme veien, - og det var betryggende. Sakte men sikker steg jeg oppover Nordfjellet og rundet nordsiden av Floktveitnuten før jeg igjen begynte nedstigningen til hytta. Det tar alltid lang tid de siste 5 km, og det gjør det ikke bedre når hyttene alltid ligger skjult. Som feks denne passeringen: 

Jeg hadde så vidt kommet inn i hytta før det begynte å regne skikkelig. De to tyske guttene var også akkurat kommet. Det styrtregnet hele natten, og jeg vurderte om jeg måtte ha en ekstra dag her.

Neste morgen var det oppholdsvær og jeg bestemte meg for å gå da neste dag skulle bli enda værre. Det var tett tåke og overgangen over fjellet var krevende da det var vanskelig å se Téne. Jeg hadde god hjelp av Liva da jeg en gang gikk i feil retning. Liva har god nese og kjente nok lukten av noen som hadde gått her dagen før. Hun gikk foran, stoppet opp og så på meg som om hun sa: "Det er denne vegen", - og ganske riktig. Om litt dukket den neste Tén opp.

Deler av turen gikk i dag på vei, så det gikk mye fortere å gå. 

På Olalia, ble jeg innlosjert på Olabu og Liva fikk ligge foran ovnen og varme seg etter at hun var blitt våt og kald i det tette regnværet som hadde fulgt oss hele dagen. Om morgenen ble det litt kos i sengen på DNT sitt silkesengesett. (Beste investering. Slipper lakenpose)

Neste dag var det 5 km ned til parkeringsplassen. De to tyske guttene satt på med meg til Ølen der sde skulle ta bussen tilbake til Seljestad hvor de hadde bilen.

Konklusjon: En nydelig tur som anbefales på det varmeste.