MASSIV,- en vandring inn i det ukjente,- hva trigger meg?

Det var noe på siden av meg selv som drev meg. Balansen mellom å trekke meg og å gjennomføre. Slik var det fra tiden jeg planla å pakke sekken til hele turen var gjennomført? Jeg spurte meg selv mange ganger, - hva er det som gjør at jeg utsetter meg for slike anstrengelse når jeg godt kan hvile hjemme? Når jeg tenker tilbake er det som om det er en annen del av meg som planlegger og gjennomfører. Det er dette som er den indre drivkraft. Å grue seg for noe som er uforutsigbart og å gjennomføre. Å kjenne på angsten som trigger meg til å utføre det planlagte

I over et år hadde jeg planlagt å gå DNT sin Massiv fra Sota Sætra i nord til Haukelidsæter i sør. Over 4 fjellheimer, Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda. Tilsammen 350 km og 10.000 høydemeter.

Turen fra Sota Sæter startet 6. juli. Jeg visste at de 2 neste dagene var de mest krevende på hele turen. Var jeg i god nok form? Hadde jeg for tung sekk? Hadde jeg nok med meg til å kunne holde varmen dersom jeg var nødt til det?

Planlagt hadde jeg tenkt å starte 5. juli, men denne dagen lå tåka og snøen langt nedover fjellsiden. Dagen etterpå var det sol og oppholdsvær og jeg møtte ikke snøen før etter 800 meter stigning. Utfordringen nå var å forsere uren, ikke tråkke igjennom eller over og finne de neste T´ene. To menn hadde gått foran meg så det var mulig å følge deres fotspor i snøen, for mange av Téne var ikke synlige lenger pga av snø. Det kom to damer bak meg, så jeg følte meg nokså trygg at jeg ikke var alene her oppe.

Ilvatnet var en prøvelse. 4 km og 4 timer. Når det går så langsomt framover pga av kjempeur, er utfordringen på det mentale plan. Det er liten framdrift, og opplevelsen kan føles motløs.

Her begynte mitt indre mantra som hjalp meg når utfordringen og motløsheten ble stor: "Dette klarer du Gro, kom igjen", - og noen ganger måtte jeg si det høyt. 

Etter 13 timers vandring med noe få korte pauser var jeg framme ved Nørdedalsæter. Her ble det oppvarmet 3 retters middag, en deilig dusj og en god natts søvn. 

Sognefjellet skulle passeres, og Breheimen skulle forseres. De to damene hadde omsorg for meg som hadde tenkt å ta en hviledag. "Bli med oss, da er vi tre. Det er ikke sikkert noen kommer forbi i morgen" Omsorg og raushet varmet mitt hjerte.

I tåke og tett regn rett og slett bakset vi oss gjennom fjellovergangen. Store ur skulle forseres og flere høydemeter skulle igjen passeres. Vi tre fikk etter denne turen en relasjon som bare kan komme ut av en følelse av at jobber vi ikke sammen, vil dette få fatale følger. Vi var våte til skinnet og vi begynte å bli ganske kalde da vi entret Sognefjellshytta kl 23.30 etter 14 timers gange. Men 3 retters middag fikk vi, - gjenoppvarmet.

Dagen etter stod Fanarokken for tur. Men nå var det 30 cm nysnø der, kuling og tett snødrev. Jeg pakket sekken og var akkurat på vei ut av rommet da det for en tanke gjennom meg. "Dette er galskap". Jeg trakk meg. Stayeren i meg hadde det ikke godt med denne avgjørelsen, - men i fjellet skal man la fornuften seire.

Noen utsikt ville jeg i alle fall ikke få om jeg gikk opp. Det ble en dag med restitusjon, strikking og kartlesing. Mye av turen gjennomføres på kartet i forkant.

En nydelig vandring dagen derpå ned lille Ultedalen og et flott solrikt opphold på Skogadalsbøen, - men det varte ikke lenge. 17 mm regn i 29 km til Fondsbu dagen deretter. Sliten?, ja, men god mat og dusj, så er jeg på beina igjen.

Mine 2 følgesvenner tok en hviledag på Fondsbu, men siden det var sol og oppholdsvær gikk jeg videre. Over myrer der jeg fikk utallige myggstikk og ned til Tyinkrysset før turen gikk igjen opp til Sletningsbu, min første selvbetjente hytte. Her kom jeg til låst dør, - og nøkkelen hadde jeg med. Rart å låse seg inn, det var en spenning i brystet, - hva ventet innenfor?

Etter at jeg hadde hentet vann, varmet vann og fått tatt en "etasjevask" kom Christina og en engelskmann. Kvelden ble magisk med nydelig solnedgang, og 2 teltere på høyden der sola gikk ned. Disse skulle jeg også slå følge med underveis.

Christina og jeg tok følge videre til Sulebu og til Breifonn. Der tok jeg en hviledag, Christina reiste hjem og de to damene tok meg igjen.

Da var vi tre igjen samlet, og turen gikk videre med dem til Bjordalsbu, Lungdalshytta, Kongshelleren, Geiteryggshytta, Finse og Krækkja der vi igjen skilte lag. Jeg hadde gått mye foran dem, og hadde dem hele tiden i ryggen. Det gav meg en trygghet. "Jeg kunne gått i krigen med dem"

Nå var terrenget mye slakere og det var lettere å gå. Hardangervidda var rene autostradaen. Etter Krekkja kom Stigstuv, Sandhaug, Litlos, og igjen ble terrenget mer krevende til Hellevassbu og ned til Haukelidsæter.

Fra Krækkja hadde jeg også følge av 4 menn som alltid kom først til hyttene og "heiet" meg velkommen når jeg kom. De hadde alltid en hyggelig kommentar når de "fløt" forbi meg på stien.

Jeg vet at om jeg ikke ville kommet fram, ville de etterlyst meg. For en trygghet man kan oppleve sammen med helt ukjente mennesker er nok noe av det jeg liker med å gå i fjellet. Samspillet, rausheten og tilhørigheten.

Til slutt er jeg stolt av meg selv som gjennomførte tross været, vonde føtter og utholdenhet. Jeg er stolt av å komme på DNT sin liste over Hall of Fame - MASSIV som nr 615